Hei!
Nå er det høst og det medfører forandringer for fisken. Noen har kanskje flyttet fisken inn for overvintring, mens andre har gode rutiner for å holde fisken ute om vinteren. Uavhengig av hva man velger er dette en tid med økt stress for fisken. Stress fører til produksjon av stresshormonet kortison som igjen reduserer immuniteten til fisken. Den blir dermed mer mottagelig for sykdom.

Innflytting og overvintring er en stressende affære for fisk og noe man må ha i bakhodet. Fisk som de fleste andre dyr foretrekker forutsigbare omstendigheter, og forandringer skaper stress. Det kan være prosessen med å fange fisken, transporten, nytt miljø og ikke minst ofte høyere tetthet av fisk i tanken, noe som medfører redusert vannkvalitet og påfølgende stress. Lavere temperaturer før innflytting reduserer fiskens metabolisme og gjøre den mer utsatt mot enkelte patogener (bakterier, parasitter, sopp, innvollsorm etc.) Fordi innekarene er mindre kan det medføre traumer på fisken fra kollisjoner med fisk og materialer.

Uavhengig om du holder fisken inne eller ute anbefales følgende:

1. Sørg for utmerket vannkvalitet.
2. Bruk mat av beste kvalitet for å gi fisken det beste grunnlaget for å overleve vinteren.
3. Vurder å tilsette vitaminer til maten.
4. Ta hudskrap av fisk for å få en status på parasitter. Hvis det er tilstedeværelse, bør det behandles før vinteren. Stress gir et svekket immunforsvar med påfølgende muligheter for parasitter. I tettere forhold med redusert vannkvalitet inne vil parasitter blomstre.
   
5. Vurder å bruke salt i vannet. Salt kan tilsettes i dammen et par dager før innflytting og etter at fisken er kommet inn. Salt reduserer osmotisk stress, konsekvenser av økte avfallsstoffer, hjelper på sårheling og tar livet av mange parasitter.

Ved tegn på sykdom og behov for veterinærhjelp ta gjerne kontakt.

Hei!

På grunn av mange prosjekter og baller i luften vil bloggen midlertidig settes på vent.

Jeg er fremdeles tilgjengelig for konsultasjoner når og hvis det trengs.

Ikke nøl med å ta kontakt!

​Hilsen Lars

​Tuberkulose, mykobakterium, skinny disease, wasting disease er noen av mange navn på sykdommen som forårsakes av bakteriene tilhørende gruppen Mykobakterium. Bakterien er beslektet med bakterien som gir tuberkulose hos mennesker og andre dyr, og flere av bakteriene vi ser hos fisk er smittsomme for mennesker. Det er spesielt de med immunnedsettelse som er utsatt for infeksjon fra akvariet og bør bruke hansker. Bakterien kommer inn i oss mennesker igjennom sår. Forekomsten av Mykobakterium i akvarium er svært vanlig, og bakterien er usedvanlig vanskelig å bli kvitt. Heldigvis blusser den stort sett opp ved stress hos fisken, og ved godt hold kan man unngå at sykdom oppstår. Spesielt ulike ciklider, gullfisk, karper, tetraer, bettaer og guoramier for å nevne noen er utsatt. Sykdommen sprer seg fra fisk til fisk igjennom avføring, sårsekret og kannibalisme. Bakterien kommer inn med nye fisk, via redskaper og i noen tilfeller reptiler som holdes i samme vann.
 
Symptomer
Mykobakterier gir mange uspesifikke symptomer hos fisken og sykdommen har en kronisk karakter over uker til måneder og kanskje til og med år. Massiv akutt fiskedød er ikke typisk for denne sykdommen. Man ser ofte at fisken slutter å spise og blir tynn og sliten. Sår i huden er også normalt. Man kan se utstikkende øyne, pustebesvær og oppdriftsproblemer. Ingen av disse symptomene er karakteristiske nok til å påstå at mykobakterier er årsaken.

Diagnose:
​Sykdommen diagnostiseres best ved obduksjon av død fisk. Av levende fisk kan man bruke PCR og i noen tilfeller dyrkning. En god diagnostisk prosess begynner med å finne årsaker til stress og andre patogener som kan gi de samme symptomene, før Mykobakterium diagnostiseres.
 
Behandling:
Dette er en sykdom som IKKE skal behandles med antibiotika og dette kommer av flere årsaker. For det første er bakteriene stort sett innkapslede i fiskens organer i en kapsel som ikke slipper medisinen inn til bakterien. Den har dermed trolig ingen effekt. Mykobakterium er notorisk for resistens, noe som begrenser arsenalet vi har. Ved å misbruke disse antibiotikaene, eller ved å bruke feil medisin kan vi bidra til resistens mot en gruppe bakterier som er svært alvorlig og allerede vanskelig å ta livet av. Dette er spesielt farlig i og med at noen av bakteriene kan spre seg til mennesker. Jeg tror vi alle skjønner alvoret av antibiotikaresistens.
 
Hvis man mistenker at en fisk har mykobakteriose kan det vurderes å avlive den for å hindre videre spredning. Det er umulig å bli kvitt bakterier som er i karet eller dammen uten å drenere og behandle med sterke desinfeksjonsmidler. Selv da vil fisk som har vært i vannet trolig ta den med tilbake når den slippes ut. Alternativt kan man støtte fisken ved å finne årsaker til stress og fjerne disse. Annen støtte kan være salt, vitamin C eller andre immunstimulanter i karantene. Ved å gjøre dette og å behandle mot andre indre og ytre patogener kan fisken i noen tilfeller overleve infeksjonen. UV-filtre kan også være med på å redusere mengden bakterier i vannet.

​Hvis du mistenker mykobakteriose, ta gjerne kontakt for en konsultasjon.

Sår er en tilstand jeg som veterinær ofte ser hos koi. Det er svært vanlig og kan være frustrerende å behandle. Man kan finne sår på fisken hele året, men ses oftere på våren når temperaturen kan svinge etter en lang vinter, eller når fisk overvintrer i kar. Såret i seg selv er egentlig ikke noe problem. En frisk fisk i rent vann klarer stort sett i lege sår som oppstår. Når noe er i ubalanse og fisken opplever stress kan sårene bli et problem.

Årsaker:
Årsakene til sår er mangfoldige, men traume fra damoppsett, rovdyr eller andre fisk er vanlig. Noen virussykdommer angriper huden, og det samme gjelder flere av de ytre parasittene. Som nevnt over har friske fisk et godt immunsystem som kan håndtere et sår. Problemet oppstår når fisken opplever stress. Da senkes immuniteten og evnen til å lege såret. Den vanligste årsaken til stress er uten tvil feil i vannkjemi og vannkvalitet. Derfor må vannkvalitet alltid være det første som sjekkes. Ofte kan oppretting av verdiene fikse problemet. For mange fisk i dammen og kamp om mat er andre stressfaktorer. Når fisken er stresset vil også parasitter (trichodina, chilodonella, costia osv.) som naturlig finnes på fisken kunne blusse opp. Da oppstår en ond sirkel hvor svekket fisk får mer parasitter som igjen svekker fisken, og så videre. Av den grunn bør alle fisk med sår ha et hudskrap. Flere av parasittene er også kjent for å bære med seg bakterier som kan infestere såret. I tillegg finnes det mye bakterier i vannet som kan bruke såret som en inngangsport til kroppen. Heldigvis viser forskning at de aller fleste infeksjoner skyldes av den samme bakterien. I mange tilfeller vil bakterier som vokser i såret bryte inn i kroppen og forårsake sepsis. Såret er også en inngangsport for vann. Når hudens integritet brytes vil fisken oppleve et sterkt osmotisk stress fordi ferskvann strømmer inn i den «saltholdige» fisken. Da må fisken bruke store mengder med energi som skulle brukes på å lege såret på å pumpe ut vann.

Diagnose:
Såret i seg selv er enkelt å diagnostisere. Kunsten er å finne hvilke kilder til stress som forhindrer såret i å vokse. Det er mulig å sende inn en svaber fra såret til bakteriologisk dyrkning.

Behandling:
Når det gjelder behandling av sår må jeg gjenta; begynn med å finne kilden til stress og rett denne opp. Det finnes kommersielle sett for sårrens, men å rense et sår uten å behandle den underliggende årsaken er bortkastet tid, penger og kan gjøre situasjonen verre. Feil kjemisk/ medisinsk behandling av sår kan ødelegge stegene i helningsprosessen (ref: granulasjonsvev og epitelisering). Første steg er derfor å sjekke vannkvalitet og rette den opp. Neste steg er å sjekke for parasitter (erfarne folk og veterinærer kan hjelpe deg) og rette opp et eventuelt problem. (NB: Husk at flere av kjemikaliene som tilsettes vannet for å drepe parasitter kan irritere såret.) Tilsetning av salt til dammen vil støtte fisken og ta livet av mange parasitter. Det kan også vurderes å tilsette vitamin C til maten for å støtte opp om bindevevsdannelsen og å redusere oksidativt stress. Hvis alt dette er gjort og såret ikke blir bedre i løpet av en relativt kort periode er det lite trolig at sedasjon og vask av såret alene vil hjelpe. Dette kan indikere en bakteriell infeksjon i såret som hindrer helningen. Hvis ikke denne infeksjonen bekjempes vil ikke såret gro, og i man kan risikere at fisken får sepsis. Man skal være forsiktig med å tilsette antibiotika uten diagnose og resept til vann og mat. Det kan være skadelig for fisken, filteret og man kan få resistente bakterier.

Hvis du har fisk med et komplisert sår, ta gjerne kontakt for veterinærhjelp!

Oversikt:
Chilodonella er en frittlevende protozoa som kan angripe nesten alle våre ferskvannsfisker i fangenskap. Ofte ser man at parasitten blusser opp sekundært til svingninger i vanntemperaturen (kan skape sykdom fra 5-25oC) og sykdommen er assosiert med tidligere sår på fisken. Generelt stress og dårlig vannkvalitet er selvfølgelig også predisponerende årsaker. Chilodonella er en lumsk sykdom fordi skaden på fisken kan skje før typiske tegn blir tydelige, i motsetning til mange andre parasitter. Parasitten kan derfor føre til fiskedød før man er klar over at noe er galt. Når parasitten spiser på huden til fisken oppstår det en sterk betennelsesreaksjon og påfølgende sekundære infeksjoner med bakterier er vanlig. I enkelte tilfeller kan sykdommen føre til massedød, der fisk dør jevnlig fra dag til uke.
 
Symptomer:
Sykdommen arter seg som mange andre hudparasitter med et grå-blått skimmer på fisken. Det kan også forekomme økt slimproduksjon og kløe. Sekundære sår med bakterielle infeksjoner er også vanlig. Påfølgende død kan skje.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres best ved et utstryk fra fiskens hud, parasitten kan lett kjennes igjen i mikroskopet. Noen påstår den ser ut som et øre. En parasitt på en fisk kan være normalt, så mikroskopiske funn må settes i sammenheng. Kliniske tegn og historikk vil også være med på å avgjøre diagnosen.
 
Behandling:
Behandling begynner alltid med å sjekke vannverdier og å rette dem opp. Salt i vannet støtter fisken og hjelper den til å kjempe imot infeksjonen. Vitamin C i maten kan også styrke fiskens immunitet.
 
Hvis du mistenker at du har et Chilodonellaproblem, ta gjerne kontakt for diagnostikk og behandling!

Introduksjon:
Som mennesker og andre dyr har fisk behov for et balansert og godt kosthold tilpasset art og forhold. Fisk har behov for tilsetning av flere mineraler og næringsstoffer for optimal helse og vekst. Et av disse er Vitamin C (Askorbinsyre). Mye av den «gode» fiskematen fra seriøse produsenter har tilsatt Vitamin C sammen med et spektrum av andre essensielle stoffer. Problemet med Vitamin C er at det er luft-sensitivt. Det betyr at i det du åpner pakken har du en til tre måneder før vitaminet er oksidert og har mistet effekten sin. Noen produsenter bruker stabilisert vitamin C som tåler opp mot ni måneder i luft før det brytes ned. Når det gjelder stabilisert vitamin C finnes det flere varianter, og de er ikke like gode alle sammen. En variant; L-askorbin fosfat tas godt opp av fisken, mens en annen variant L-askorbin sulfat har tilnærmet ingen opptak. Dessverre skriver produsenten sjelden til aldri hvilken variant som brukes, men et raskt google søk viser at sulfat-varianten er langt billigere…

Funksjoner:
Vitamin C har flere viktige funksjoner i kroppen. De to mest kjente og relevante funksjonene er dannelsen av bindevev og evnen til å fungere som en antioksidant og immunstimulant. De fleste har hørt om skurvy eller skjørbuk som påvirket fortidens sjømenn. Fordi de ikke fikk nok vitamin C i kosten klarte ikke kroppen å danne nok bindevev, noe som førte til at tenner falt ut og spontane sår åpnet seg. Hos fisken er dette spesielt relevant med tanke på hud og sår. Kontinuerlig produksjon av bindevev kreves for god integritet i huden, og får å kunne lege sår. Hvis sår og rifter ikke leges kan patogener bruke det som en inngangsport til kroppen.

Når fisken er stresset dannes frie radikaler i kroppen. Dette fører til oksidativt stress og nedsatt immunitet. Som et resultat av nedsatt immunitet kan parasitter, bakterier, sopp og virus blomstre opp og ta livet av fisken. Vitamin C «fanger» de frie radikalene og reduserer skaden de påfører kroppen. Vitamin C er også immunstimmulerende. Flere studier på et spekter av fiskearter viser at tilsetning av vitamin C til maten reduserer fiskedød etter ulike typer stress og bakterielle infeksjoner. Det er også vist at fisken kommer seg raskere etter infeksjoner med Aeromonas-infeksjon.

Bruksområder:
Det må påpekes at Vitamin C er ingen mirakelkur. Det kan på ingen måte erstatte rent vann, god vannkjemi og fravær av unødvendig stress. Men jeg vil påstå at jevn og god tilgang på Vitamin C i maten kan bidra til å holde fisken frisk. I tider med mye stress kan økte doser tilsettes maten for å beskytte fisken, og ved sykdom kan det samme gjøres for å redusere fiskedød og tiden før fisken blir frisk. Det er lite trolig at å tilsette Vitamin C til vannet er særlig effektivt, fordi vitaminet brytes såpass fort ned. Det er viktig å kjøpe for av god kvalitet, og å huske på at fiskefor, som mat til mennesker og dyr har en begrenset holdbarhet før den blir dårlig.
 
Kilder:

• Immunomodulatory Effects of Dietary β-glucan and Vitamin C in Nile Tilapia, Oreochromis niloticus L., Subjected to Cold-induced Stress or Bacterial Challenge.
• Changes in the growth, humoral and mucosal immune responses following β-glucan and vitamin C administration in red sea bream, Pagrus major
• Absorption of ascorbic acid and ascorbic sulfate and ascorbate metabolism in common carp (Cyprinus carpio L.)
• Dietary ascorbic acid needs of common carp (Cyprinus carpio) larvae

Sykdom er noe alle med fisk, enten i dam eller akvarium vil oppleve. Det er frustrerende og kanskje også kostbart å miste fisk man har investert i. Det er ikke alltid lett å vite hva som er den underliggende årsaken til sykdommen, og det er ikke sikkert man har muligheten eller kunnskapen til å kikke i et mikroskop (ring en veterinær!) for å se hvilket agens som angriper fisken. Heldigvis finnes det en medisin som er både billig og reseptfri som nesten alltid bør være førstevalget for behandling. Det er salt. Salt er også trygt for filteret, trygt for deg og trygt for de fleste fisk (i motsetning til mange andre kjemikalier).

Salt har flere gode effekter:
 
1. Salt støtter fisken ved å redusere det osmotiske stresset som ferskvannsfisk konstant kjemper imot. Dette gir fisken mer overskudd til å kjempe mot sykdommen.
 
2. Salt øker slimproduksjonen, noe som er gunstig ved ytre parasitter. Det gjør at parasittene har lettere for å falle av fisken.
 
3. Salt reduserer opptaket av nitritt (NO2) hvis dette er forhøyet. Mer om nitritt kommer senere. Salt har også en gunstig effekt på opptaket av ammoniakk (NH3) hos fisken.

4. Salt tar livet av mange parasitter ytre parasitter ved 0,3% (3g/L).

• Trichodina (Nord Amerikansk). De rapporteres at japansk Trichodina er blitt resistent mot denne konsentrasjonen og krever opp mot 0,6%
• Chilodonella
• Epistylis
• Hvitprikk (Må behandles i 3-6 dager ved 25oC, lengre ved kaldere vann)
• Costia (Kan kreve høyere saltdose, hvis det er tilfellet kan andre medisiner vurderes)
• Gyrodactylus og Dactylogyrus (40% av tilfeller kureres ved 14 dagers 0,3%)
• Tetrahymena
• Ankerorm

Hos enkelte fiskearter skal man være litt påpasselig med salt, noen av disse er:

• Villfanget discus
• Neon og kardinaltetra
• Sommerfugl ciklider
• Oto
• Enkelte maller

En del planter kan også være sensitive til salt.

Dosering og behandling:
Standarddosen for salt som kan brukes er 2-3g/L vann. Det er viktig at saltet er rent, uten tilsetninger. Saltet MÅ veies for nøyaktighet og løses i en bøtte med vann før det helles i dammen eller karet. Det er viktig å huske på at salt forsvinner ikke, så hvis du tar ut vann og fyller på mer salt vil konsentrasjonen øke. Hvis fisken viser tegn på ubehag byttes 50% av vannet. Fordi saltet øker slimproduksjonen, også på gjellene kan enkelte fisk vise tegn til gisping. Man kan enten bytte vann eller øke oksygeneringen, så vil problemet løse seg etter hvert.
 
Situasjoner der salt er nyttig:

• Transport
• Karantene
• Sykdom (finneråte etc.), parasitter og fiskedød
• Stressende situasjoner
• NO2 og NH3 forgiftning

 
Hvis du har tegn på sykdom og ønsker en konsultasjon, ikke nøl med å ta kontakt.

Kilder:
- Koi Helath and Disease 2: Johnson

Oversikt:
Sleepy Koi er en sykdom som kommer av viruset Carp Edema Virus (CAV). Viruset tilhører Pox (koppe) familien og ble først oppdaget på 70-tallet i Japan. Siden har sykdommen spredt seg til Europa og USA på 90-tallet og senest i Brasil i 2015. Sykdommen er altså i ferd med å bli global. Dette viruset smitter horisontalt, altså fra fisk til fisk og finnes i kroppen til fisken i minst 5-6 måneder etter at fisken er blitt frisk, hvis den overlever. Sykdommen påvirker kun karpe og underarter som koi. Generelt blusser sykdommen opp mellom 15-25oC, men her i Europa er det rapportert at noen stammer av viruset viser sykdom ved 6-15oC. Så langt jeg vet er den ikke «offisielt» rapportert i Norge, men det er veldig stor grunn til å tro at den er tilstede.
 
Symptomer:
Sykdommen kjennetegnes ved slapp fisk som ofte kan finnes liggende på bunnen av dammen eller i overflaten. Stort sett vil flere fisk være påvirket på en gang. Fisken vil lære slapp og ha redusert matlyst. Øynene kan være innsunkne og man kan se sår på fisken som kan bli infisert med bakterier. Man kan i noen tilfeller se et generelt ødem og hevelse på hele eller deler av fisken. Fiskene kan også gispe etter luft fordi viruset angriper gjellene og kan gi nekrose av gjellevevet. Dødeligheten varierer, men kan komme opp på 70-100% av fiskene i dammen.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres basert på historie, kliniske tegn, obduksjon og prøver sendt til PCR.
 
Behandling:
Det finnes ingen spesifikk kur mot sykdommen, annet enn generell støttebehandling av fisken. Det rapporteres at 5g/L salt i fire uker kan hjelpe, men man må være forsiktig med denne mengden salt. God oksygenering, god mat, høyere temperatur, rent vann og immunstimulanter kan også hjelpe.
 
Som alle sykdommer er sleepy koi disease best kurert ved å forhindre den. Dette innebærer 4 ukers karantene med salt i vannet, testing av nyankomne fisk med PCR før de blandes i dammen og garanti fra oppdretter om at denne sykdommen ikke er tilstede. Denne sykdommen kan testes for, ta gjerne kontakt!

Oversikt:
En av de vanligste parasittene på fisk i hagedam er Trichodina. Trichodina er en ciliat som finnes på hud, gjeller og øyne av fisk. Noen få Trichodina er vanlig på en frisk fisk, men nå fisken blir stresset eller vannkvaliteten er dårlig kan parasitten blomstre. Trichodina er derfor en indikator på dårlig vannkvalitet. Livssyklusen er direkte uten mellomvert og det er ingen cystestadium. Dette betyr at parasitten er relativt enkel å behandle.

Symptomer:
Symptomene varierer basert på hvor på fisken parasittene holder til. Stort sett ser vi kløe, rødlig hud og overproduksjon av slim. Fisken kan skrape borti ting for å lindre kløen. Dette kan føre til sår som kan bli infiserte med bakterier og sopp. Hvis parasitten trives på gjellene, kan det føre til gisping og oksygenmangel hos fisken. I verste fall kan parasitten føre til fiskedød.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres med et hudskrap som ses på i mikroskopet. Dette settes i sammenheng med historikk og vannkjemi. En og annen trichodina vil ikke være årsaken til problemene, men ved høy tetthet er det indikativt på at det er et problem.
 
Behandling:
Den beste behandlingen er prevensjon. Dette oppnås ved lite stress, god vannkjemi, rent vann med lite materiale og god mat. Nye fisk skal i karantene og behandles hvis sykdom oppstår. Å fjerne stress vil ofte kurere problemet, men noen ganger må det sterkere behandling til. I såfall bør en veterinær tilkalles. Mistenker du at du har Trichodina, ta gjerne kontakt for behandling!

Flukes, Gyro, Dact, trematode, gjelleorm og flatorm – kjært barn har mange navn. Dette er den desidert vanligste sykdommen i akvarier. Studier viser at over 60% av tydelig syke fisk som ble undersøkt i svenske dyrebutikker hadde dette som hoved- eller delinfeksjon. De to vanligste flatormene vi ser i akvariet er Gyrodactylus og Dactylogyrus. Begge tilhører gruppen monogeane trematoder. Ormene kan angripe de fleste fisker og finnes ofte subklinisk på fisken. Cicklider og diskus virker å være mer disponerte. I hagedammer ser man ofte en oppblomstring på våren. En og annen orm på en fisk er ikke et problem, men de kan blusse opp raskt, spesielt ved stress og dårlig vannkjemi. Parasittene spiser på huden og gjellene til fisken og skaper en lokal irritasjon. Sårene er utsatt for sekundære infeksjoner med bakterier og sopp. Grovt sagt er Gyrodactylus å finne både på hud og gjeller, mens Dactylogyrus er mer lokalisert til gjellene.
 
Livssyklus:
De to parasittene har ulike livssykluser, noe som har stor betydning for behandling. Begge har en direkte livssyklus uten mellomvert. Gyro føder levende avkom som overlever om lag 24 timer i vannet før den må finne en ny vert. Livssyklusen tar 24-60 timer ved 25oC. Dette gjør at den er enkel å behandle. En gyro kan ha et forster som igjen har et foster inne i seg! Dact derimot legger egg. Disse eggene kan ta fra 6-13 dager å klekke ved 24-28oC. Eggene er resistente mot behandling, noe som gjør det til en mer komplisert affære.

Symptomer:
Symptomer på sykdommen er hovedsakelig kløe. Fisken kan svømme borti ting for å prøve å få parasittene av. Dette kan påføre traume på fisken. Ormene irriterer huden som igjen produserer mer slim, og vi kan se hvite områder på fisken. Ved sekundære infeksjon vil symptomer på dette kunne ses. Ved tung gjelleinfeksjon vil fisken gispe. Infeksjonen kan forårsake fiskedød, spesielt hos unge fisk.
 
Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres ved symptomer, historikk og mikroskopi.
 
Behandling:
Det finnes flere behandlinger mot monogeane trematoder, men sykdommen er likevel vanskelig å bli kvitt på grunn av den kompliserte livssyklusen. Den beste behandlingen er karantene av alle nye fisk, god vannkjemi og redusert stress. Ved behov for medisinsk behandling bør en i første omgang bruke salt (3g/L). Dette fungerer noen ganger, men ikke alltid. Hvis dette ikke fungerer, er legemiddelet prazikvantel et godt alternativ. Dette fås av veterinær som må vise hvordan det løses, fordi stoffet er lite løselig i vann. 
 
Hvis du mistenker at du har denne sykdommen, ta gjerne kontakt.