​Tuberkulose, mykobakterium, skinny disease, wasting disease er noen av mange navn på sykdommen som forårsakes av bakteriene tilhørende gruppen Mykobakterium. Bakterien er beslektet med bakterien som gir tuberkulose hos mennesker og andre dyr, og flere av bakteriene vi ser hos fisk er smittsomme for mennesker. Det er spesielt de med immunnedsettelse som er utsatt for infeksjon fra akvariet og bør bruke hansker. Bakterien kommer inn i oss mennesker igjennom sår. Forekomsten av Mykobakterium i akvarium er svært vanlig, og bakterien er usedvanlig vanskelig å bli kvitt. Heldigvis blusser den stort sett opp ved stress hos fisken, og ved godt hold kan man unngå at sykdom oppstår. Spesielt ulike ciklider, gullfisk, karper, tetraer, bettaer og guoramier for å nevne noen er utsatt. Sykdommen sprer seg fra fisk til fisk igjennom avføring, sårsekret og kannibalisme. Bakterien kommer inn med nye fisk, via redskaper og i noen tilfeller reptiler som holdes i samme vann.
 
Symptomer
Mykobakterier gir mange uspesifikke symptomer hos fisken og sykdommen har en kronisk karakter over uker til måneder og kanskje til og med år. Massiv akutt fiskedød er ikke typisk for denne sykdommen. Man ser ofte at fisken slutter å spise og blir tynn og sliten. Sår i huden er også normalt. Man kan se utstikkende øyne, pustebesvær og oppdriftsproblemer. Ingen av disse symptomene er karakteristiske nok til å påstå at mykobakterier er årsaken.

Diagnose:
​Sykdommen diagnostiseres best ved obduksjon av død fisk. Av levende fisk kan man bruke PCR og i noen tilfeller dyrkning. En god diagnostisk prosess begynner med å finne årsaker til stress og andre patogener som kan gi de samme symptomene, før Mykobakterium diagnostiseres.
 
Behandling:
Dette er en sykdom som IKKE skal behandles med antibiotika og dette kommer av flere årsaker. For det første er bakteriene stort sett innkapslede i fiskens organer i en kapsel som ikke slipper medisinen inn til bakterien. Den har dermed trolig ingen effekt. Mykobakterium er notorisk for resistens, noe som begrenser arsenalet vi har. Ved å misbruke disse antibiotikaene, eller ved å bruke feil medisin kan vi bidra til resistens mot en gruppe bakterier som er svært alvorlig og allerede vanskelig å ta livet av. Dette er spesielt farlig i og med at noen av bakteriene kan spre seg til mennesker. Jeg tror vi alle skjønner alvoret av antibiotikaresistens.
 
Hvis man mistenker at en fisk har mykobakteriose kan det vurderes å avlive den for å hindre videre spredning. Det er umulig å bli kvitt bakterier som er i karet eller dammen uten å drenere og behandle med sterke desinfeksjonsmidler. Selv da vil fisk som har vært i vannet trolig ta den med tilbake når den slippes ut. Alternativt kan man støtte fisken ved å finne årsaker til stress og fjerne disse. Annen støtte kan være salt, vitamin C eller andre immunstimulanter i karantene. Ved å gjøre dette og å behandle mot andre indre og ytre patogener kan fisken i noen tilfeller overleve infeksjonen. UV-filtre kan også være med på å redusere mengden bakterier i vannet.

​Hvis du mistenker mykobakteriose, ta gjerne kontakt for en konsultasjon.

Sår er en tilstand jeg som veterinær ofte ser hos koi. Det er svært vanlig og kan være frustrerende å behandle. Man kan finne sår på fisken hele året, men ses oftere på våren når temperaturen kan svinge etter en lang vinter, eller når fisk overvintrer i kar. Såret i seg selv er egentlig ikke noe problem. En frisk fisk i rent vann klarer stort sett i lege sår som oppstår. Når noe er i ubalanse og fisken opplever stress kan sårene bli et problem.

Årsaker:
Årsakene til sår er mangfoldige, men traume fra damoppsett, rovdyr eller andre fisk er vanlig. Noen virussykdommer angriper huden, og det samme gjelder flere av de ytre parasittene. Som nevnt over har friske fisk et godt immunsystem som kan håndtere et sår. Problemet oppstår når fisken opplever stress. Da senkes immuniteten og evnen til å lege såret. Den vanligste årsaken til stress er uten tvil feil i vannkjemi og vannkvalitet. Derfor må vannkvalitet alltid være det første som sjekkes. Ofte kan oppretting av verdiene fikse problemet. For mange fisk i dammen og kamp om mat er andre stressfaktorer. Når fisken er stresset vil også parasitter (trichodina, chilodonella, costia osv.) som naturlig finnes på fisken kunne blusse opp. Da oppstår en ond sirkel hvor svekket fisk får mer parasitter som igjen svekker fisken, og så videre. Av den grunn bør alle fisk med sår ha et hudskrap. Flere av parasittene er også kjent for å bære med seg bakterier som kan infestere såret. I tillegg finnes det mye bakterier i vannet som kan bruke såret som en inngangsport til kroppen. Heldigvis viser forskning at de aller fleste infeksjoner skyldes av den samme bakterien. I mange tilfeller vil bakterier som vokser i såret bryte inn i kroppen og forårsake sepsis. Såret er også en inngangsport for vann. Når hudens integritet brytes vil fisken oppleve et sterkt osmotisk stress fordi ferskvann strømmer inn i den «saltholdige» fisken. Da må fisken bruke store mengder med energi som skulle brukes på å lege såret på å pumpe ut vann.

Diagnose:
Såret i seg selv er enkelt å diagnostisere. Kunsten er å finne hvilke kilder til stress som forhindrer såret i å vokse. Det er mulig å sende inn en svaber fra såret til bakteriologisk dyrkning.

Behandling:
Når det gjelder behandling av sår må jeg gjenta; begynn med å finne kilden til stress og rett denne opp. Det finnes kommersielle sett for sårrens, men å rense et sår uten å behandle den underliggende årsaken er bortkastet tid, penger og kan gjøre situasjonen verre. Feil kjemisk/ medisinsk behandling av sår kan ødelegge stegene i helningsprosessen (ref: granulasjonsvev og epitelisering). Første steg er derfor å sjekke vannkvalitet og rette den opp. Neste steg er å sjekke for parasitter (erfarne folk og veterinærer kan hjelpe deg) og rette opp et eventuelt problem. (NB: Husk at flere av kjemikaliene som tilsettes vannet for å drepe parasitter kan irritere såret.) Tilsetning av salt til dammen vil støtte fisken og ta livet av mange parasitter. Det kan også vurderes å tilsette vitamin C til maten for å støtte opp om bindevevsdannelsen og å redusere oksidativt stress. Hvis alt dette er gjort og såret ikke blir bedre i løpet av en relativt kort periode er det lite trolig at sedasjon og vask av såret alene vil hjelpe. Dette kan indikere en bakteriell infeksjon i såret som hindrer helningen. Hvis ikke denne infeksjonen bekjempes vil ikke såret gro, og i man kan risikere at fisken får sepsis. Man skal være forsiktig med å tilsette antibiotika uten diagnose og resept til vann og mat. Det kan være skadelig for fisken, filteret og man kan få resistente bakterier.

Hvis du har fisk med et komplisert sår, ta gjerne kontakt for veterinærhjelp!

Oversikt:
Chilodonella er en frittlevende protozoa som kan angripe nesten alle våre ferskvannsfisker i fangenskap. Ofte ser man at parasitten blusser opp sekundært til svingninger i vanntemperaturen (kan skape sykdom fra 5-25oC) og sykdommen er assosiert med tidligere sår på fisken. Generelt stress og dårlig vannkvalitet er selvfølgelig også predisponerende årsaker. Chilodonella er en lumsk sykdom fordi skaden på fisken kan skje før typiske tegn blir tydelige, i motsetning til mange andre parasitter. Parasitten kan derfor føre til fiskedød før man er klar over at noe er galt. Når parasitten spiser på huden til fisken oppstår det en sterk betennelsesreaksjon og påfølgende sekundære infeksjoner med bakterier er vanlig. I enkelte tilfeller kan sykdommen føre til massedød, der fisk dør jevnlig fra dag til uke.
 
Symptomer:
Sykdommen arter seg som mange andre hudparasitter med et grå-blått skimmer på fisken. Det kan også forekomme økt slimproduksjon og kløe. Sekundære sår med bakterielle infeksjoner er også vanlig. Påfølgende død kan skje.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres best ved et utstryk fra fiskens hud, parasitten kan lett kjennes igjen i mikroskopet. Noen påstår den ser ut som et øre. En parasitt på en fisk kan være normalt, så mikroskopiske funn må settes i sammenheng. Kliniske tegn og historikk vil også være med på å avgjøre diagnosen.
 
Behandling:
Behandling begynner alltid med å sjekke vannverdier og å rette dem opp. Salt i vannet støtter fisken og hjelper den til å kjempe imot infeksjonen. Vitamin C i maten kan også styrke fiskens immunitet.
 
Hvis du mistenker at du har et Chilodonellaproblem, ta gjerne kontakt for diagnostikk og behandling!

Oversikt:
Sleepy Koi er en sykdom som kommer av viruset Carp Edema Virus (CAV). Viruset tilhører Pox (koppe) familien og ble først oppdaget på 70-tallet i Japan. Siden har sykdommen spredt seg til Europa og USA på 90-tallet og senest i Brasil i 2015. Sykdommen er altså i ferd med å bli global. Dette viruset smitter horisontalt, altså fra fisk til fisk og finnes i kroppen til fisken i minst 5-6 måneder etter at fisken er blitt frisk, hvis den overlever. Sykdommen påvirker kun karpe og underarter som koi. Generelt blusser sykdommen opp mellom 15-25oC, men her i Europa er det rapportert at noen stammer av viruset viser sykdom ved 6-15oC. Så langt jeg vet er den ikke «offisielt» rapportert i Norge, men det er veldig stor grunn til å tro at den er tilstede.
 
Symptomer:
Sykdommen kjennetegnes ved slapp fisk som ofte kan finnes liggende på bunnen av dammen eller i overflaten. Stort sett vil flere fisk være påvirket på en gang. Fisken vil lære slapp og ha redusert matlyst. Øynene kan være innsunkne og man kan se sår på fisken som kan bli infisert med bakterier. Man kan i noen tilfeller se et generelt ødem og hevelse på hele eller deler av fisken. Fiskene kan også gispe etter luft fordi viruset angriper gjellene og kan gi nekrose av gjellevevet. Dødeligheten varierer, men kan komme opp på 70-100% av fiskene i dammen.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres basert på historie, kliniske tegn, obduksjon og prøver sendt til PCR.
 
Behandling:
Det finnes ingen spesifikk kur mot sykdommen, annet enn generell støttebehandling av fisken. Det rapporteres at 5g/L salt i fire uker kan hjelpe, men man må være forsiktig med denne mengden salt. God oksygenering, god mat, høyere temperatur, rent vann og immunstimulanter kan også hjelpe.
 
Som alle sykdommer er sleepy koi disease best kurert ved å forhindre den. Dette innebærer 4 ukers karantene med salt i vannet, testing av nyankomne fisk med PCR før de blandes i dammen og garanti fra oppdretter om at denne sykdommen ikke er tilstede. Denne sykdommen kan testes for, ta gjerne kontakt!

Oversikt:
En av de vanligste parasittene på fisk i hagedam er Trichodina. Trichodina er en ciliat som finnes på hud, gjeller og øyne av fisk. Noen få Trichodina er vanlig på en frisk fisk, men nå fisken blir stresset eller vannkvaliteten er dårlig kan parasitten blomstre. Trichodina er derfor en indikator på dårlig vannkvalitet. Livssyklusen er direkte uten mellomvert og det er ingen cystestadium. Dette betyr at parasitten er relativt enkel å behandle.

Symptomer:
Symptomene varierer basert på hvor på fisken parasittene holder til. Stort sett ser vi kløe, rødlig hud og overproduksjon av slim. Fisken kan skrape borti ting for å lindre kløen. Dette kan føre til sår som kan bli infiserte med bakterier og sopp. Hvis parasitten trives på gjellene, kan det føre til gisping og oksygenmangel hos fisken. I verste fall kan parasitten føre til fiskedød.

Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres med et hudskrap som ses på i mikroskopet. Dette settes i sammenheng med historikk og vannkjemi. En og annen trichodina vil ikke være årsaken til problemene, men ved høy tetthet er det indikativt på at det er et problem.
 
Behandling:
Den beste behandlingen er prevensjon. Dette oppnås ved lite stress, god vannkjemi, rent vann med lite materiale og god mat. Nye fisk skal i karantene og behandles hvis sykdom oppstår. Å fjerne stress vil ofte kurere problemet, men noen ganger må det sterkere behandling til. I såfall bør en veterinær tilkalles. Mistenker du at du har Trichodina, ta gjerne kontakt for behandling!

Flukes, Gyro, Dact, trematode, gjelleorm og flatorm – kjært barn har mange navn. Dette er den desidert vanligste sykdommen i akvarier. Studier viser at over 60% av tydelig syke fisk som ble undersøkt i svenske dyrebutikker hadde dette som hoved- eller delinfeksjon. De to vanligste flatormene vi ser i akvariet er Gyrodactylus og Dactylogyrus. Begge tilhører gruppen monogeane trematoder. Ormene kan angripe de fleste fisker og finnes ofte subklinisk på fisken. Cicklider og diskus virker å være mer disponerte. I hagedammer ser man ofte en oppblomstring på våren. En og annen orm på en fisk er ikke et problem, men de kan blusse opp raskt, spesielt ved stress og dårlig vannkjemi. Parasittene spiser på huden og gjellene til fisken og skaper en lokal irritasjon. Sårene er utsatt for sekundære infeksjoner med bakterier og sopp. Grovt sagt er Gyrodactylus å finne både på hud og gjeller, mens Dactylogyrus er mer lokalisert til gjellene.
 
Livssyklus:
De to parasittene har ulike livssykluser, noe som har stor betydning for behandling. Begge har en direkte livssyklus uten mellomvert. Gyro føder levende avkom som overlever om lag 24 timer i vannet før den må finne en ny vert. Livssyklusen tar 24-60 timer ved 25oC. Dette gjør at den er enkel å behandle. En gyro kan ha et forster som igjen har et foster inne i seg! Dact derimot legger egg. Disse eggene kan ta fra 6-13 dager å klekke ved 24-28oC. Eggene er resistente mot behandling, noe som gjør det til en mer komplisert affære.

Symptomer:
Symptomer på sykdommen er hovedsakelig kløe. Fisken kan svømme borti ting for å prøve å få parasittene av. Dette kan påføre traume på fisken. Ormene irriterer huden som igjen produserer mer slim, og vi kan se hvite områder på fisken. Ved sekundære infeksjon vil symptomer på dette kunne ses. Ved tung gjelleinfeksjon vil fisken gispe. Infeksjonen kan forårsake fiskedød, spesielt hos unge fisk.
 
Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres ved symptomer, historikk og mikroskopi.
 
Behandling:
Det finnes flere behandlinger mot monogeane trematoder, men sykdommen er likevel vanskelig å bli kvitt på grunn av den kompliserte livssyklusen. Den beste behandlingen er karantene av alle nye fisk, god vannkjemi og redusert stress. Ved behov for medisinsk behandling bør en i første omgang bruke salt (3g/L). Dette fungerer noen ganger, men ikke alltid. Hvis dette ikke fungerer, er legemiddelet prazikvantel et godt alternativ. Dette fås av veterinær som må vise hvordan det løses, fordi stoffet er lite løselig i vann. 
 
Hvis du mistenker at du har denne sykdommen, ta gjerne kontakt.

Orm hos fisk er en problemstilling mange akvarister og hagedamholdere har stiftet bekjentskap med. Innvollsorm kan forenklet sett deles i to kategorier, cestoder (bendelorm) og nematoder (rundorm). Det er rundormen vi som regel ser, fordi disse har en tendens til å stikke ut av anus på fisken når infeksjonen kommer langt. De to vanligste og mest kjente nematodene er Camallanus cotti og ulike Capillaria-arter.  Hvis vi ser til studier som er gjort på akvariefisk ser vi at 0,4% av villfanget fisk i Rio Negro har nematoder ved fangst. Ved nærmere undesøkelse der de lagres før sending finner man at opp mot 21% har tilstanden. Det forteller oss at som de fleste andre ville dyr har viltlevende fisk en mer eller mindre konstant, men balansert infeksjon av parasitter. Ved stress og andre negative faktorer (som fanging) senkes immuniteten og parasittene blomstrer. I en svensk studie fant man at 11% av syke fisk i fiskebutikker hadde nematoder. Det er også vanlig å se kombinerte infeksjoner mellom innvollsorm og hexamitas.

Livssyklus:
De to nematodene har linknendne livssykluser. Cammalnus cotti, i motsetning til andre Camallanus arter (som er avhengige av krepsedyr som mellomvert) har en direkte livssyklus. Det voksne stadiet som lever i tarmen har egg inne i seg, men føder levende larver som skilles ut. Larvestadiet kan overleve opp mot 4 uker i vannet i søken etter ny vert. Capillaria har en liknende syklus. For de andre nematodene med mellomvert skilles larven ut og må infisere en mellomvert. Larven infiserer mellomverten, som igjen spises av fisken og angriper fisken som er sluttverten. I praksis har man få potensielle mellomverter i et normalt akvarium, og derfor er enkelte parasittens muligheter for å fullføre livssyklusen lave. Slike infeksjoner ser man som oftest hos villfanget fisk man kjøper fra butikk eller forhandler. Fisk i hagedam hvor «naturen» kan supplementere mellomverter er også utsatte. Fugler kan også fungere som en uinfisert mellomvert. Det mistenkes at noe «levendefor» kan være mellomvert og gi infeksjon. Begge ormene stjeler nærig fra fisken, skaper betennelse i tarmen, og er assosiert med tarmkreft hos sebrafisk (Danio)

Symptomer:
Det vanligste symptomet på orm er at fisken blir tynn med innhult buk, til tross for god matlyst. Den kan bli sky og redd. Fordi den ikke får den næringen den trenger blir den utsatt for andre problemer. Ved tung infeksjon av Camallanus kan det ses små røde ormer som stikker ut av anus. Disse er ca. 2cm lange og tynne. Capillaria lever lengre oppe i tarmen og ses sjelden stikke ut.
 
Diagnose:
Sykdommen diagnostiseres med historikk og symptomer. Ved å kikke på en avføringsprøve i mikroskopet kan man se egg, og ved obduksjon av døde fisk kan man finne ormen.
 
Behandling:
Den beste behandlingen er selvfølgelig prevensjon, dette innebærer å kjøpe fisk fra seriøse selgere, og 4 ukers karantene av alle nye fisk.

For å behandle orm trenger man hjelp fra en veterinær. Det finnes resterende produkter på markedet fra før forbudet på medisin over disk, men disse har svært variabel effekt, styrke, og ofte feil instruksjoner om dosering og bruk. For all del – prøv, men jeg kan ikke med faglig integritet anbefale det.
 
Det første og viktigste steget er å sjekke vannverdier og å redusere alle potensielle årsaker til stress hos fisken. Epsomsalt (Magnesium-sulfat) kan tilsettes maten, fordi det har en lakserende effekt. Det finnes flere medisiner en veterinær kan skrive ut på resept som kan blandes inn i fiskenes mat. Fisk i ferskvann drikker veldig lite og absopsjonen over hud og gjeller er høyst usikker. Dessuten vil vi at medisinen skal gå dit hvor ormen er – tarmen.
 
Kilder:
Tavares-Dias M et al. 2010. Parasitic fauna of eight species of ornamental freshwater fish species from the middle Negro River in the Brazilian Amazon Region. Rev. Bras. Parasitol. Vet. 19: 103-107. 

Hongslo T and E Jansson. 2009. Health survey of aquarium fish in Swedish pet-shops. Bull. Eur. Ass. Fish  Pathol. 29: 163-174

Fish disease, diagnosis and treatment, Noga 

Clinical Guide to Fish Medicine, Hadfield

Dropsy eller bukvannsott er en sykdom mange akvarister og hagedameiere er kjent med. Det er et symptom (ikke en sykdom) som ofte er misforstått og det sirkulerer mange myter både i hobbyen og på nettet. Dropsy kjennetegnes ved en forstørret buk hos fisken, hvor skjellene kan stikke ut, nesten som en kongle. Tilstanden kan påvirke en eller flere fisk i tid og rom. Det er vanlig å høre at dropsy er lik død, men det trenger ABSOLUTT IKKE være tilfellet!
 
Hva er årsakene til dropsy?
Den vanligste årsaken er uten tvil dårlige vannverdier. Dårlige vannverdier påfører fisken stress, som reduserer immunforsvaret og gjør den mottagelig for alt som kan skade den. Feil vannverdier kan påvirke gjellene og nyrenes evne til å pumpe ut vann som ferskvannsfisk konstant må gjøre. Dårlige vannverdier og stress gjør også fisken mottagelig for infeksjoner som kan påvirke fisken evne til å pumpe ut vannet. Derfor, begynn alltid med å sjekke vannverdiene og justere dem deretter!
 
Dropsy kan skyldes mange ulike årsaker, og det som er i buken kan også variere. Vi kan kort dele innholdet inn i tre grupper:

Væske:
Det første man kan finne i buken kan være væske. Da kalles tilstanden ascites, eller opphopning av væske i buken. Dette er som sagt ikke en sykdom, men ett symptom på at noe ikke er som det skal. Ferskvannsfisk har ett høyere saltinnhold i kroppen enn vannet og trekker konstant til seg vann, som fisken må bruke mye energi på å kvitte seg med. Det er primært gjeller, nyrer og tarmen som står for denne jobben, og hvis et av disse organene svikter vil væske begynne å hope seg opp:

• Feil i vannkjemi – dette påvirker gjellenes evne til saltbalanse og påfører fisken generelt stress.
• Infeksjon og inflammasjon:
  • Bakterier (Aeromonas, Flavobacterium, Yersinia, Streptococcus, Mycobacterium etc.)
    • En systemisk infeksjon vil skade sirkulasjonen og føre til lekkasje av væske. En infeksjon i nyrene vil skade nyrenes evne til å kvitte seg med vann.
  • Virus (Koi Herpes Virus, Carp (Koi) Pox Virus etc.)
  • Sopp og mugg
  • Parasitter:
    • Parasitter som skader gjeller (Prikkesyke, cryptobia, flukes, costia mfl.) kan være medvirkende, men også parasitter i fordøyelsessystemet (Hexamitas, Spironucleus og orm) er viktige å ha i bakhodet. Alle parasitter fører til stress.
• Organsvikt:
  • Nyresvikt (Redusert evne til å kvitte seg med væske)
  • Hjertesvikt (Stuvning av blod fører til høyere trykk og lekkasje av væske)
  • Leversvikt (Redusert produksjon av albumin fører til lekkasje av væske)

 
Bløtvev:
Det er ikke alltid væske som hoper seg opp i buken, det kan også være bløtvev av ulike slag. Noen vanlige årsaker er:

• Fedme
• Graviditet og egg binding
• Cystiske ovarier (spesielt vanlig på gullfisk, koi og karper)
• Polycystiske nyrer
• Svulster og kreft
• Forstørrede organer ved sykdom

 
Gass:
I noen tilfeller kan det samle seg gass i buken som fører til dropsy. Dette vil ofte være assosiert med oppdriftsproblematikk.
 
Diagnostikk og behandling:
Det første man må gjøre ved tilfeller av bukvannsott er å sjekke vannverdiene og å rette dem opp (spesielt pH, NH3 og NO2). Steg nummer to er å identifisere årsaker til stress hos fisken. Er det for mange fisk? Er det feil temperatur? Er det mye bråk og uro?  Hvis dette ikke fungerer anbefales det å ta kontakt med en veterinær eller erfaren akvarist/ hagedamholder. Det er lite trolig at å dumpe mengder med ulike kjemikalier i vannet vil hjelpe, det kan i verste fall gjøre problemet verre.
 
Diagnostikken vil bestå av blant annet følgende steg:

• Undersøke hvor mange fisk som er påvirket, alder og symmetri av dropsy.
• Finne potensielle årsaker til stress
• Utelukke bakteriell og viral infeksjon og parasitter
• Undersøke hva buken er fylt med (enten levende eller død)
• Obduksjon av død eller nær død fisk og videre diagnostikk.

 
Behandling:
Behandlingen vil komme an på hva slags funn som gjøres. I mange tilfeller kan bukvannsott behandles ved enkle grep, enten det er ved retting av vannverdier, medisinering, behandling av infeksjoner og parasitter eller kirurgisk.

Hei!
Jeg har laget en liten guide til parasitter og hvordan man kjenner dem igjen i mikroskopet. Det er en veldig forenklet guide som bruker en kombinasjon av populærnavn og latinske navn. Den tar heller ikke høyde for hvor på fisken parasitten er og andre metoder enn hudskrap. En sterkere variant kommer nok senere, men denne er laget for at alle skal kunne ha glede av den. Jeg vil også skrive litt om metoder etterhvert. Den dekker prikkesyke, trichodina, chilodonella, costia, hexamitas, epistylis, saprolegnia (sopp), flukes (gyro og dact), innvollsorm (camallanus), bendelorm, hydra og lus. Dette er noen av de vanligste agensene hos akvariefisk. Noen gir en subklinisk infeksjon, mens andre kan potensielt forårsake fiskedød. For hjelp til behandling ta gjerne kontakt.
​Ha en fin helg!