Sår hos koi (og akvariefisk)

Sår er en tilstand jeg som veterinær ofte ser hos koi. Det er svært vanlig og kan være frustrerende å behandle. Man kan finne sår på fisken hele året, men ses oftere på våren når temperaturen kan svinge etter en lang vinter, eller når fisk overvintrer i kar. Såret i seg selv er egentlig ikke noe problem. En frisk fisk i rent vann klarer stort sett i lege sår som oppstår. Når noe er i ubalanse og fisken opplever stress kan sårene bli et problem.

Årsaker:
Årsakene til sår er mangfoldige, men traume fra damoppsett, rovdyr eller andre fisk er vanlig. Noen virussykdommer angriper huden, og det samme gjelder flere av de ytre parasittene. Som nevnt over har friske fisk et godt immunsystem som kan håndtere et sår. Problemet oppstår når fisken opplever stress. Da senkes immuniteten og evnen til å lege såret. Den vanligste årsaken til stress er uten tvil feil i vannkjemi og vannkvalitet. Derfor må vannkvalitet alltid være det første som sjekkes. Ofte kan oppretting av verdiene fikse problemet. For mange fisk i dammen og kamp om mat er andre stressfaktorer. Når fisken er stresset vil også parasitter (trichodina, chilodonella, costia osv.) som naturlig finnes på fisken kunne blusse opp. Da oppstår en ond sirkel hvor svekket fisk får mer parasitter som igjen svekker fisken, og så videre. Av den grunn bør alle fisk med sår ha et hudskrap. Flere av parasittene er også kjent for å bære med seg bakterier som kan infestere såret. I tillegg finnes det mye bakterier i vannet som kan bruke såret som en inngangsport til kroppen. Heldigvis viser forskning at de aller fleste infeksjoner skyldes av den samme bakterien. I mange tilfeller vil bakterier som vokser i såret bryte inn i kroppen og forårsake sepsis. Såret er også en inngangsport for vann. Når hudens integritet brytes vil fisken oppleve et sterkt osmotisk stress fordi ferskvann strømmer inn i den «saltholdige» fisken. Da må fisken bruke store mengder med energi som skulle brukes på å lege såret på å pumpe ut vann.

Diagnose:
Såret i seg selv er enkelt å diagnostisere. Kunsten er å finne hvilke kilder til stress som forhindrer såret i å vokse. Det er mulig å sende inn en svaber fra såret til bakteriologisk dyrkning.

Behandling:
Når det gjelder behandling av sår må jeg gjenta; begynn med å finne kilden til stress og rett denne opp. Det finnes kommersielle sett for sårrens, men å rense et sår uten å behandle den underliggende årsaken er bortkastet tid, penger og kan gjøre situasjonen verre. Feil kjemisk/ medisinsk behandling av sår kan ødelegge stegene i helningsprosessen (ref: granulasjonsvev og epitelisering). Første steg er derfor å sjekke vannkvalitet og rette den opp. Neste steg er å sjekke for parasitter (erfarne folk og veterinærer kan hjelpe deg) og rette opp et eventuelt problem. (NB: Husk at flere av kjemikaliene som tilsettes vannet for å drepe parasitter kan irritere såret.) Tilsetning av salt til dammen vil støtte fisken og ta livet av mange parasitter. Det kan også vurderes å tilsette vitamin C til maten for å støtte opp om bindevevsdannelsen og å redusere oksidativt stress. Hvis alt dette er gjort og såret ikke blir bedre i løpet av en relativt kort periode er det lite trolig at sedasjon og vask av såret alene vil hjelpe. Dette kan indikere en bakteriell infeksjon i såret som hindrer helningen. Hvis ikke denne infeksjonen bekjempes vil ikke såret gro, og i man kan risikere at fisken får sepsis. Man skal være forsiktig med å tilsette antibiotika uten diagnose og resept til vann og mat. Det kan være skadelig for fisken, filteret og man kan få resistente bakterier.

Hvis du har fisk med et komplisert sår, ta gjerne kontakt for veterinærhjelp!